Skuespilleren Dennis Storhøi mener det er et dramatisk underskudd på kunstfag i den norske skolen, og foreslår løsninger for å bedre tilstanden.

Dennis Storhøi innleder vår samtale med å snakke om hvordan Norge er for dårlige på viktig kulturarv. På toppen av lista setter han krangelen om plassering av et nytt Munch-museum.
– En av de mest kjente billedkunstnerne i verden er norsk, og politikerne kan ikke bestemme seg for å gjøre hans store samling mer tilgjengelig. Eller hva med det hårreisende forslaget om å gjøre Ibsens leilighet om til kontorer. Hva er dette? Ibsen er den største dramatikeren vi har. Bare at noen kan ta seg den frihet å tenke den tanken? Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor så mange kunstnere reiste ut av Norge. De gjorde det for å fred i sinnet. Det er en slags iboende holdning i dette landet at kultur er for fintfolk. Det mangler noe i morsmjelka som løfter interessen for kunst og kultur. Skal vi tørre tenke tanken om å drive med kunst må en holdningsendring til. Og vi må starte i skolen, sier skuespilleren til Q.

For Dennis Storhøi mener det først og fremst må gjøres noe med selvtilliten i skolen. Selvtilliten til å bruke kunst og kultur aktivt i undervisningen. Skolen har en alle tiders mulighet når barna begynner på skolen, mener han.
– Vi er et kunstverk alle sammen. Skolen skal sørge for at unge kan drømme og iverksette. Små barn tegner og skaper ting, og de gjør det hele tiden. Det er en del av barndommen. Barn uttrykker seg gjennom metaforer. De ser hva de føler. Barn møter nye inntrykk med åpent sinn og lager ting. De snakker om inntrykkene på sin egen helt spesielle måte. Skolens oppgave er å foredle disse egenskapene videre. La barna møte nye uttrykksformer med åpent sinn. Lære seg kritisere, og vite forskjellen på hva de liker og hva de ikke liker. Da trenger de for pokker noen eksempler. Det må settes av tid i skolen, oppfordrer Storhøi.

Han mener dagens skole ikke gjør nok for å møte barns naturlige åpenhet til kunst.
– Disse egenskapene blir tidlig en trussel. Det innføres en slags sensur for hva man skal like og hva man ikke skal like. Barns evne til å uttrykke seg stagnerer. Men vi har ikke tid til å sløse bort disse egenskapene. Tross alt lever vi et kort liv på denne planeten, sier skuespilleren. Han understreker at han ikke vil ramme hele kultur-Norge med sitt utspill. At det er massevis av god kultur i distriktene, og mange ildsjeler som står på for å gi barn gode kulturtilbud.
– Men alle disse ildsjelene har dårlige arbeidsvilkår hvis ikke skolen gjør sitt. Jeg tror ikke kunnskapsministeren skjønner dette. Kunst og kultur står slett ikke øverst på listen av ferdighetene skolen satser på. Men vi trenger så sårt lærere som kan noe om kunst og kultur, og som vet hvordan bruke disse kunnskapene i skolen. Derfor må denne kunnskapen inn allerede i lærerskolen, mener Storhøi.

Han tror en helhjertet satsing på kunstfagene i skolen ville gi store ringvirkninger – også for samfunnets forståelse av kunst som arbeidsplass.
– Mange bærer på en drøm om å jobbe med kunst og kultur. Den veien er ikke like lett for alle. Jeg kommer selv fra arbeiderklassen, og hadde ingen lett vei inn i skuespilleryrket. Jeg merket på omgivelsene mine at dette var noe jeg helst ikke burde drive med. Jeg kjenner fortsatt på reaksjonene jeg fikk gjennom hele åtti- og nittitallet. Skal du ikke bli noe, liksom? Folk tror det er champagnefester og Se & Hør hele uka. Fest og moro døgnet rundt. Men jeg driver jo et håndverk, og jeg skal love at håndverket er tøft nok.
– Poenget er at samfunnet ikke inviterer unge til å satse på kunst og kultur. Det vet jeg så altfor godt, fordi jeg fortsatt får mange telefoner fra unge folk. De ringer meg i hemmelighet. De har en drøm om å bli skuespiller. Bare det å ringe meg er et stort og tøft steg for mange, sier Storhøi.

Han savner åpenhet og samfunnets applaus for å satse på kunst og kultur som arbeid, og mener denne åpenheten er annerledes i flere land på kontinentet.
– I mange land er det stuerent å jobbe med kultur. Det er drøssevis av frie teatergrupper og folk som satser alternativt. Som de mange katalanske friteatergrupper. Rike på inspirasjon, men slett ikke rike på penger. Det er en helt annen holdning. I mange av disse landene er kultur en integrert del av skolen. Det kan vi også få til i Norge. Det begynner i skolen, gjentar Storhøi.

Han forteller om en rektor han kjenner som startet hvert skoleår med å samle skolen til en felles revy.
– Her ble det som fantes av ulikheter sjaltet ut. Elevene måtte jobbe sammen – både de antatt svake elevene og de såkalte skolelysene. Slik skal det være. Kultur i skolen skal ikke være tvangsturer til samme museum x antall ganger. Tvang gjør ingenting interessant. Derimot skal skolen oppøve denne evnen til å møte skjønnhet – også det som kan oppfattes som grusomt og provoserende. Slike møter skaper selvtillit. Det gjør noe med elevene, understreker Storhøi, og trekker paralleller til idrett.
– Samfunnet viser stor forståelse for idrett. Hvis du driver med en sport, bør du helst drive med litt annen sport ved siden av. Kunne puste og uttrykke deg i den sporten. Det samme gjelder i skolen. Med kultur som utgangspunkt – hvorfor ikke bruke da Vinci til å lære matte? Gjennom kunstfaget finnes så mange innganger til de ulike fag. Dette er en kode som ikke utforskes nok, mener skuespilleren.

Han mener politikere burde snakke med kulturfolk og lærere for å finne ut hvordan knekke denne koden. Hvordan de kan hente inn kunstgrupper som kan fortelle og formidle, og elevene spørre. Selv har han vært på flere skolebesøk, og snakket med elevene om forestillinger han spiller i.
– Jeg har hatt mange samtaler med skoleelever, og de spør og graver. Det er inspirerende både for meg og elevene. Endelig får de noen som faktisk snakker med dem om kunst og kultur. Slike samtaler åpner opp for noe. Noe som ligger der, men som ikke er stimulert gjennom årene i skolen. Tenk hvor mange vi er som kunne fortelle og formidle. Mange kulturfolk er villige til å slå et slag for kunst og kultur i skolen. Så hvorfor ikke sette opp en plan? Med diktere, dramatikere, billedkunstnere, dansere. Hele balletten av kunstfag. Vi dekker det meste, og vet å skape noe. Kall det gjerne et kunstfag.

Du mener at kunstnere sammen med politikere og skolen kunne legge grunnlag for et kunstfag?
– Ja, det tror jeg. Hvorfor ikke? Noe må gjøres, sier Dennis Storhøi til Q.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen