Tidligere kinodirektør Ingeborg Moræus Hanssen om:
• fraværet av poetisk barnefilm
• kulturpolitikernes ansvar
• kinoens vertskapsrolle

– Jeg tror stadig flere reagerer på at man må bevege seg gjennom et shoppingsenter av godteri og
kommersielle produkter før man går inn i kinomørket, sier tidligere direktør for Oslo kinematografer, Ingeborg Moræus Hanssen (73).
– Mange av filmene barn møter på kino er så struttende mettet av sponsorer, varer, spill og spetakkel, at det er all grunn til å spørre hvorfor det er en offentlig oppgave. Kinokulturen er forvandlet fra en katedral for filmkunst til et larmende sirkus, sier Ingeborg Moræus Hanssen. Den tidligere kinodirektøren og profilerte seniorpolitikeren sparer ikke på kruttet da Q inviterer til samtale om kinokultur for barn – og litt for voksne.

Hun mener det hun betegner som Disney-kulturen har endret seg til en fabelaktig og vanvittig verden av digital forførelseskunst.
– Klassikerne fra Disney, som Tornerose og Askepott, var poetiske og vakre filmer – lavmælte med en tidløs sjarme. I dag er alle inntrykkene så voluminøse. Den lavmælte poesien er med noen få unntak fullstendig fraværende. Den heseblesende utviklingen frarøver barna det magiske møtet med kinosalen som en katedral for filmkunst, mener Moræus Hanssen, som gjennom 25 år var direktør for Oslo kinematografer.

– Kommersiell forførelseskunst
Hun tror den moderne kinokulturen undervurderer barns følelsesregister, vitebegjærlighet og behov for ro og poesi. Som eksempler på klassikere nevner hun Astrid Lindgren-filmene – som Brødrene Løvehjerte – den vakreste filmen hun kan tenke seg om døden, og hjemlige barnefilmer.
– Man går på kino for en verden større enn stedet man bor, sier hun.
– Med kino på sitt beste kan man reise til kulturer og mennesker fjernt av gårde. I kinomørket omsluttes man av filmen – sammen med andre – til vibrasjoner av skrekk og gru, romantikk og poesi. Dessverre er dette kulturmøtet med kinomørket blitt erstattet med en industri av kommersiell forførelseskunst, mener hun.

Moræus Hanssen etterlyser det tydelige redaktøransvaret som tidligere påhvilte den enkelte kinosjef – muligheten for å selektere og lage lister med anbefalinger.
– Det er ikke lenger slik at en kinodirektør selv kan prege repertoaret eller programmet. Nå kommer kjøpene i bøtter og spann. Jeg savner kulturforpliktelsen som ligger til grunn for drift av offentlige kinoer. Det er ikke en offentlig oppgave å drive kommersiell kultur – da kan man like gjerne privatisere alle kinoer. For den offentlige kino bør det ligge en selvsagt forpliktelse i en kulturprofil rettet mot mangfold og kvalitet. Man skal ikke måtte melde seg inn i små filmklubber for å kunne oppleve filmkunst, sier Moræus Hanssen.

– Kinoen eies av borgerne
Hun mener den politiske debatten om kino som kulturinstitusjon har stilnet i takt med støyen fra larmende kinosaler.
– Jeg spør meg hvorfor ingen debatterer dette lenger. I min tid hadde vi stormende debatter om hvilken profil man skulle ha på den offentlige kino, og folkevalgte engasjerte seg i debatten. For ansvaret for den offentlige kino ligger hos de folkevalgte politikere, påminner hun.

Folk burde engasjere seg sterkere i hva de ønsker av den offentlige kino?
– Ja. Og det gjelder både publikum og de folkevalgte. Vi må huske at den offentlige kino eies av borgerne. Det er ingen privateid pølsebod, svarer Moræus Hanssen.

Den pensjonerte kinodirektøren mangler på ingen måte ideer til hvordan opphøye kinoens funksjon som kulturinstitusjon.
– Jeg mener man burde rive alle kassene, taste inn kjøp av billett, og heller møte et tilstedeværende personale på stasjoner i kinofoajeen. Personale som kunne anbefale filmer, rettlede – på samme måte som man får anbefalt en god hvitvin av kyndige kundebehandlere på et moderne vinmonopol. Denne vertskapsrollen med folk som kan faget sitt burde for lengst vært iverksatt ved norske kinoer. Vi kan ikke ha en kino der personalet kan mer om Caffe Latté enn om filmene som står på programmet. Men jeg klandrer slett ikke de ansatte. Det er eierne – kulturpolitikerne – som må ta sitt pålagte ansvar for de offentlige kinoer, sier Ingeborg Moræus Hanssen.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen