Kulturmagasinet Q

Utgave 16 av kulturmagasinet Q er i posten til våre lesere. Gjennom 52 sider med norsk og internasjonal barnekultur kan du blant annet lese om:

– VIL GJERNE INVOLVERES I NORSK EL SISTEMA
Stavanger Symfoniorkesters påtroppende sjefdirigent Christian Vasquez forteller om hvordan oppvekst med det venezuelanske musikk- og samfunnsprosjektet El Sistema påvirket hans karriere.

JAPANSKE EVENTYRSKULPTURER
Den japanske skulptøren Nomura Kazuhiro pendler mellom Tokyo og Skjeberg for å arbeide med skulpturer inspirert av folkeeventyr.

FREMTIDENES FILHARMONIKERE FRA TØYEN
Orkesteret på Tøyen skole i Oslo er adoptert av Oslo-Filharmonien. Q har vært på besøk.

KAUTOKEINOS MANGFOLDIGE KULTURSKOLE
Over en liten stillingsprosent tryller kulturskolen i Kautokeino frem et mangfoldig og lekent kulturtilbud til de yngste i kommunen.

EUROPA: HVA MED BARNEKULTUR NÅR BUDSJETTENE KUTTES?
Q spør kulturforsker om hvordan kulturen rammes når europeiske land kutter i budsjetter.

BARNEFILM PÅ KINO
Ville norske kinoer kunne overleve uten barnefilmer?

EMIL FYLLER 50
Astrid Lindgren skulle passe barnebarnet, men den lille ville ikke slutte å gråte. Da begynte Lindgren å fortelle om en liten gutt som het Emil. 23. mai feires det 50-årsjubileum for Emil i Lønneberget.

POP ART I LOUISIANA
Kunstsenteret Louisiana utenfor København inviterer barn til verksteder i utstillingen «Pop Art Design».

MUNCH-JUBILEET
I juni settes det opp en retrospektiv utstilling av barns Munch-tolkninger i kulturhuset Qulthus i Gamlebyen, Fredrikstad.

BARNEHAGENES FARGELAND
Morgendagens førskolelærere arrangerte kunstfestival for barnehager. – Det handler om å utvide kunst- og kulturbegrepet i barnehagene, sier festivalkomiteens Marit Nordbø til Q.

ER KULTURTILBUDENE TIL BARN SVEKKET ELLER STYRKET?
Q spør Grete Randsborg Jenseg som har fulgt norsk barnekultur gjennom flere tiår.

Tidligere publisert i Q vol. 15 – 2013

– Vil du jeg skal si litt om Egner-debatten, sier kulturminister Hadia Tajik innledningsvis. Da Q snakker med statsråden er det to dager siden den svenske regissøren Sofia Jupither skrev en kontroversiell kronikk om verdisynet i Thorbjørn Egners «Folk og røvere i Kardemommeby».
– Aller først ønsker vi en debatt om kvaliteten på barnekultur velkommen. Kvalitet er et like relevant kriterium for barnekultur som for voksenkultur. Men Egner-debatten handler lite om kvalitet, sier Tajik, og begrunner dette slik.

– Debatten handler om politisk korrekt barnekultur. Om barn skal bli eksponert for pedagogisk, moralsk og politisk korrekte kulturopplevelser. I så tilfelle kunne vi glemme historien om Pippi, et barn som bor alene, eller Emil, som får ris av faren. Barn klarer å skille mellom fantasi og virkelighet. De klarer å håndtere fantasifulle historier, og det har bestandig barn gjort. Jeg deler derfor ikke synet på at historier formidlet til barn skal være politisk korrekte. Men utspillet til Jupither inviterer til en diskusjon om kvalitet i barnekulturen. Den debatten ønsker jeg velkommen, sier Tajik.

Hva mener du selv er de viktigste utfordringer for barnekulturen i Norge de kommende årene?
– Det er en helt sentral utfordring at alle barn får lik mulighet til kultur. For det er noen terskler. Foreldrenes økonomi og kulturelle bagasje kan begrense hvilken mulighet barna har til å oppleve kultur. Vi har også terskler knyttet til etnisk bakgrunn. Dette kan man også lese av statistikk for hvilken utdanning mange unge med innvandrerbakgrunn faktisk tar. Fag som jus, medisin og ingeniørfag dominerer, og de velger i mindre grad utdanning innen kunst og kultur. Det å være kulturutøver har ikke like høy status i mange innvandrerforeldres hjemland. Dette kan gjøre at barn og unge ikke blir oppmuntret til å satse på utdanning innen kunst og kulturfag. Foreldrene ønsker ikke at barna skal streve med å få jobb, og anbefaler trygge utdanningsveier.
– Vår utfordring er å sikre like muligheter for alle til å delta i kulturlivet – både som utøvere og publikummere. Vi må også sørge for å fjerne økonomiske barrierer slik at alle barn kan delta i kulturlivet.

Arbeiderpartiet har hatt ansvar for Kulturdepartementet siden 2005. På hvilken måte skiller Arbeiderpartiets kulturpolitikk for barn seg fra de borgerlige partienes politikk?
– Der vil jeg gjerne nevne to ting, og det første er litt overordnet. Det handler om kultursyn og kulturpolitikk. Arbeiderpartiet og den rød-grønne regjeringen har helt fra 2005 vist seg villig til å sette penger inn i kulturlivet. Fra 2005 er kulturbudsjettet økt med fem milliarder kroner. Kulturlivet har aldri hatt sterkere økonomiske muskler enn nå. Ser vi på høyresiden i norsk politikk, der Høyre og Frp fremstår som en sannsynlig konstellasjon foran valget til høsten, foreslår Frp betydelige kutt i sitt alternative kulturbudsjett. Hvis de to partiene skal samarbeide må man regne med at deler av denne politikken også må praktiseres av Høyre. Så den første skillelinjen mellom vår politikk og høyresidens politikk er at vi har sørget for store penger til kulturlivet. Frp foreslår svært store kutt. Den andre skillelinjen går på Høyre og Frps forslag om økte sponsor- og gaveforsterkningsordninger. I praksis vil dette bety at private donorer forplikter statlige penger til samme prosjekt. Selv om vi er tilhengere av et næringsliv som i større grad støtter kulturlivet, er det ikke ønskelig å binde opp offentlige midler i den grad høyresiden legger opp til. Resultatet av en slik politikk ville være at man styrer de store offentlige pengene til større kommersielle prosjekter. Dette ville medføre at prosjekter med mindre kommersielt potensial kunne risikere å komme til kort. I arbeidet for en god bredde i kulturlivet, også for barnekulturen, mener vi dette er feil vei å gå, sier Tajik.

Den 29 år gamle statsråden styrer kulturpolitikken i et land der barn vokser opp i et samfunn ganske så annerledes enn tilfellet var for foreldre- og besteforeldre-generasjonen. Mangfoldet i samfunnet preger både idretten og kulturlivet. Barns forbilder er like gjerne fotballspilleren Moa og rapperne Karpe Diem som skiikonet Petter Northug og rapperen Lars Vaular. Men barne- og ungdomsperspektivet – hvordan norsk kultur formes av ungdomsgenerasjonen – var fraværende i debatten om norsk kultur rett over nyttår.

Burde ikke dette fremtidsperspektivet vært en del av debatten, Tajik?
– Jeg tror noe av grunnen til at dette ikke ble en del av debatten var at det ikke handlet om kulturpolitikk. Debatten kom til å handle mer om innvandring og integrering. Men for å svare på spørsmålet. Jeg tror kulturpersonligheter med ulik bakgrunn er helt naturlige forbilder for de yngste i samfunnet vårt. Unge mennesker tar dette som en selvfølge. De bryr seg lite om at Karpe Diem er en duo bestående av en hindu og en muslim. Det spiller ingen rolle. Det som er viktig er at de er gode artister og lager bra musikk. Unge mennesker i Norge er toneangivende for hvordan kulturdebatten vil arte seg i årene som kommer. Jeg tror ikke den vil ligne dagens debatt.

Mener du kulturinstitusjonene har vært flinke nok til å speile det flerkulturelle og mangfoldige Norge i sine tilbud til barn og unge?
– Det blir stadig bedre. Departementet gir tilskudd til et bredt spekter av kulturtilbud. I våre tildelingsbrev skriver vi eksplisitt at institusjonen forventes å arbeide for inkludering og mangfold. Vi ønsker å vite hvordan de spesifikt jobber for at flere får tilgang til ulike kunst og kulturuttrykk, hvordan man fjerner barrierer og får et bredere publikum. Mitt inntrykk er at det er stor bevissthet i norsk kulturliv om hvorfor dette er viktig.

Prisordningene på kulturtilbud kan også være en barriere. Står det noe om prisfastsetting i tildelingsbrevene?
– Pris omtales ikke spesielt, men vi kjenner eksempler på at det også gjøres noe med dette. Bergen Nasjonale Opera hadde i fjor høst en kampanje der de skrudde ned prisene for alle besøkende under tredve år. Jeg kjenner ikke til effekten av kampanjen, men dette er en metode for å åpne opp for flere – og nye – besøkende.

Vi går over til å snakke om Den kulturelle skolesekken (DKS). Tilbudet som har vært en suksess siden oppstarten i 2001. Ikke minst fordi ordningen evner å nå alle barn – uavhengig av foreldrenes inntekt eller utdannelse. Likevel viser nye tall fra Statistisk Sentralbyrå (Kulturstatistikk 2011 publisert i desember 2012) at det i perioden 2007 – 2011 er blitt brukt stadig mindre penger på kunstnerisk formidling og innhold i DKS-tilbudet. Mens nærmere 111 millioner gikk til innhold og formidling i 2007/08 var tallet 101,7 millioner for 2010/11.

Vi spør kulturminister Tajik hvordan hun og departementet forklarer denne reduksjonen.
– Vi sitter på andre tall. Disse viser at 166 millioner gikk til innhold og formidling i 2007/08, og ca. 160 millioner for 2010/11. Dette er en nedgang, men utgjør ikke en dramatisk forskjell. Men det er selvfølgelig viktig for oss å vite hvordan pengene blir brukt. Omleggingen av tippenøkkelen de neste tre årene vil ha stor betydning for Den kulturelle skolesekken. Og det får effekt allerede fra i år, svarer Tajik.

Spillemidlene til Den kulturelle skolesekken har i mange år stått stille på 167 millioner kroner. Selv med opptrappingen i forbindelse med endringen i tippenøkkelen, Tajik – burde ikke Den kulturelle skolesekken være et så viktig virkemiddel for å sikre et profesjonelt kulturtilbud til alle barn at midlene ikke gjøres konjunkturavhengig av Norsk Tippings inntekter? Burde ikke Den kulturelle skolesekken i tillegg finansieres over statsbudsjettet?
– Jeg tror dagens modell er en god løsning. Hvis Den kulturelle skolesekken hadde vært en del av statsbudsjettet måtte den opp til vurdering og bli gjenstand for avveininger hvert eneste år. Fordelen ved tippemidlene er at vi slipper disse avveiningene. Og i tillegg til det. I motsetning til tidligere, da deler av tippeoverskuddet til kultur gikk direkte i statskassen, gjør endringene i tippenøkkelen at
overskuddet nå vil gå direkte til kultur. For Den kulturelle skolesekken vil dette medføre økonomisk trygghet på lengre sikt.

Og statsråden mener det er viktig med mer penger til Den kulturelle skolesekken?
– Ja, for vi ser at dette er viktig.

Tippemidlene til kultur fordeles i dag mellom Den kulturelle skolesekken, Frifond og Kulturbygg. Kunne det være aktuelt å gi Den kulturelle skolesekken en større prosentandel av den interne spillemiddelpotten til kultur?
– Det har jeg ikke tatt stilling til.

Som kulturminister siden i fjor høst har Hadia Tajik for lengst opplevd Den kulturelle skolesekken og annen barnekultur på nært hold. Er det noen opplevelser hun vil fortelle om?
– Jeg vil nevne spesielt to ting, sier hun.
– Den første opplevelsen var med DKS på Kampen skole i Oslo i fjor høst med Rikskonsertenes oppsetning av Superiopera og mysteriet med den magiske musikkeliksiren. Det spesielle og artige med denne forestillingen var at temaet er noe de fleste barn er opptatt av – nemlig romvesener, men formen var annerledes og noe barn ikke altfor ofte blir eksponert for. For her ble barna involvert. De skulle late som de var både østavinden og vestavinden, og sammen og hver for seg kunne de blåse romvesener i riktig retning. Fra der jeg sto bak i lokalet var det veldig morsomt å se alle de små kroppene som gang på gang tok sats og med full innlevelse blåste intenst ut for å få bevegelse i romvesenene på scenen. Det var veldig fint å kunne oppleve en forestilling som engasjerer og involverer barna slik Superiopera gjorde, sier Tajik.

Hun trekker også frem Bergen Nasjonale Opera sitt samarbeid med skoler i Bergen om matteopera. Også her ble skoleelevene trukket aktivt inn i forestillingen.
– Det var en veldig spennende og interessant opplevelse. Både elevene og de profesjonelle gikk inn i arbeidet på en tverrfaglig måte. Barna var med å legge premissene med Bergen Nasjonale Opera i ryggen, og læringsutbyttet var høyt, sier kulturminister Hadia Tajik.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

Tidligere publisert i Q vol. 15 – 2013

– De som besøker Raploch i Sterling, Skottland, blir ofte møtt med en liten stemme som spør «hva spiller du?». Barna bare regner med at alle spiller et eller annet.

Dette forteller George Anderson i Big Noise – en avlegger av El Sistema-prosjektet i bydelen Raploch i den skotske byen Stirling.
– Barnas holdning til musikk har røtter et annet sted i verden, sier han, og forteller historien om hvordan Maestro José Antonio Abreu la det første grunnlaget for El Sistema med musikkundervisning for en håndfull barn i et parkeringsanlegg i Venezuela. I dag engasjerer «El Sistema» over en halv million barn rundt omkring i det sør-amerikanske landet. Prosjektet har fått frem noen av aller beste klassiske musikere og dirigenter i verden.
– Men bak disse musikalske bravadene finnes en enda mer spennende historie. El Sistema bruker symfoniorkesteret til samfunnets fordel. Prosjektet får ikke bare frem gode musikere, men skaper også et bedre samfunn gjennom musikk, sier Anderson til Q.

Det å lære seg beherske hvilken som helst slags kunstart har alt å si for at barn utvikler selvtillit, disiplin og stolthet, mener han.
– Ved å gjøre alle sine orkestre til motorer for samfunnsendring tok Maestro Abreu dette til et helt nytt nivå. Endringsprosessen påvirker ikke bare den enkelte unge musiker. Den påvirker hele samfunnet, sier Anderson, som i løpet av sommeren 2008 var med å starte Big Noise-orkesteret i Raploch inspirert av det venezuelanske prosjektet. Målsettingen er enkel. De vil skape en positiv endring i samfunnet gjennom musikk.
– En viktig nøkkel for oss er mye øving og vektlegging på ensemble-spill helt fra starten. De eldste barna øver som oftest tre ettermiddager i uken, i tillegg til ferier. De som har kommet lengst i utviklingen kommer gjerne fire ganger i uken, sier han.

Til sammen er det over 450 barn, fra spebarn som spiller fra fanget til mamma, til tolvåringer som har vært med siden starten for snart fem år siden. Anderson forteller at 75 prosent av de yngste grunnskolebarna i bydelen på et eller annet vis er engasjert i programmet.
– Orkesteret vokser stadig, og alt innenfor et område på bare et par-tre kvadratkilometer. Raploch er et lite sted som bobler av musikkglede, sier han.

I fjor sommer fikk de unge musikerne staselig besøk av musikkstudenter fra El Sistema i Venezuela.
– I fire magiske dager jobbet de sammen med oss, og det hele ble avsluttet med en massiv utendørskonsert i forbindelse med festivalene foran sommer-OL i London. Superstjernedirigenten Gustavo Dudamel (velkjent fra El Sistema Hammarkullen red.anm.) ledet an i den musikalske feiringen av hva El Sistema har betydd for å endre folks liv gjennom musikk. 7000 mennesker så konserten. Over 300 000 så konserten på tv. Det var helt fantastisk, sier Anderson.

Mens Big Noise i Raploch trygt kan kalles en stor suksess, legges det nå planer for prosjektet flere steder i Skottland. Storbyen Glasgow står for tur. Anderson kan også fortelle at Maestro Abreu har invitert barna i Raploch til Venezuela i 2013.
– En ting er å måle musikalsk suksess gjennom fem år. Noe annet er de sosiale endringene som skjer som følge av musikken. Anderson forteller at den skotske regjeringen har laget en uavhengig evaluering av Big Noise. I følge denne evalueringen medvirker prosjektet til en positiv utvikling  både personlig og sosialt. Gjennom Big Noise har barna fått større tro på seg selv. De har lært seg beherske en kunstart – et instrument. De har forbedret sine sosiale egenskaper, er flinkere til å jobbe sammen og har etablert gode nettverk av mennesker rundt seg.
– For barna som har spesielle læringsbehov eller atferdsproblemer, og for de som kommer fra hjem preget av oppløsning og lite stabilitet, viser rapporten at Big Noise har sørget for et trygt holdepunkt. Barna har utviklet en større evne til å konsentrere seg, de klarer fokusere påén oppgave av gangen, viser større ansvarsfølelse og positiv endring i atferd, sier Anderson, og legger til at en egen undersøkelse gjort blant barnas foreldre og foresatte understreker dette.
– Absolutt alle foreldre og foresatte mente barna hadde fått større selvtillit gjennom Big Noise. 93 prosent mente barna deres var lykkeligere enn tidligere. 79 prosent mente barna hadde større evne til å konsentrere seg enn de hadde før.
– Det blir veldig spennende å se hvilke andre effekter en slik intens musikalsk oppvekst kan føre med seg her i bydelen vår, sier George Anderson.
– Skottlands mest musikalske bydel, legger han til.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

Tidligere publisert i Q vol. 15 – 2013

El Sistema er en undervisningsmodell for klassisk musikk til flere hundre tusen barn over hele verden. El Sistema ble grunnlagt av den venezuelanske dirigenten og økonomen Maestro Abreu på midten av 70-tallet for å gi fattige barn den beste opplæring, de beste instrumentene og de beste muligheter til å fremføre musikk og skape seg et godt liv. Mens prosjektet opprinnelig startet med barn fra de fattige områdene i Venezuela, er det for lengst etablert flere steder i verden.

Q har tidligere skrevet om El Sistema i Hammarkullen utenfor Gøteborg. Nå er også et pilotprosjekt iverksatt i Norge. Norsk kulturskoleråd region Buskerud, Telemark og Vestfold fikk våren 2012 tildelt én million kroner av Sparebankstiftelsen DNB NOR til innkjøp av instrumenter til kommunene som medvirker i prosjektet.

Rut Jorunn Rønning i Norsk Kulturskoleråd region BTV opplyser at det norske initiativet ble kjent med El Sistema gjennom tv-dokumentarer og senere besøk hos El Sistema i Hammarkullen. Orkestre fra El Sistema Venezuela har også vært i Norge ved flere anledninger.
– Inspirert av dette utformet Norsk kulturskoleråd i Buskerud, Telemark og Vestfold sin egen prosjektbeskrivelse og tilpasset den norske forhold. Vi mener prosjektet er et meget verdifullt sosialt verktøy i forhold til inkludering og integrering. I tillegg til fem kommuner fra fylkene i vår region var også Fredrikstad (Østfold) en av pilotkommunene som i 2012 søkte om økonomisk støtte fra Utdanningsdirektoratet. Dessverre fikk vi nei, men det er et ønske fra medlemskommunene i Norsk Kulturskoleråd å fortsette arbeidet med pilotprosjektet El Sistema i Norge, sier Rønning til Q.

Hun forteller at El Sistema Venezuela i dag fremstår med høy status. Selv om de fleste barn og unge opprinnelig kommer fra fattige kår, har de gjennom utdanning i musikk oppnådd et faglig nivå, et godt liv for seg selv og en faglig status som anerkjennes verden over.
– Vi har ikke de samme utfordringer i forhold til fattigdom som Venezuela. Likevel er det behov for at flere grupper av elever får tilgang til opplæring og utdanning i kulturelle fag, sier Rønning.

Tross avslaget fra Utdanningsdirektoratet har tilskuddet fra Sparebankstiftelsen DNB NOR til innkjøp av instrumenter gjort det mulig å iverksette prosjektet i en mindre skala.
– Kommunene Nome, Larvik, Øvre Eiker og Nedre Eiker er kommet i gang ved at kommunene selv har gitt tilskudd til prosjektet. I tillegg er Tøyen-prosjektet i regi av Oslo kommunale musikk- og kulturskole assosiert med i prosjektet. På sikt håper vi også Drammen og Fredrikstad vil være med, sier Rønning.

Hun mener de medvirkende kommuner kan trekke store gevinster av El Sistema, og tror prosjektet er ved veiens begynnelse i Norge.
– El Sistema er i Norge for å bli. Instrumentene begynner å komme på plass, og nye søknader vil sendes inn til myndighetene, sier Rønning, som sammen med Sparebankstiftelsen og deltagende kulturskoler inviterte til pressekonferanse på Steinberg skole i Nedre Eiker rett før jul. Der var instrumentene innkjøpt og allerede flittig tatt i bruk.
– Vi hadde lyst til å vise frem noe av det vi har fått til så langt. Prosjektet ønsker å bidra til at musikk og samspill inkluderer barn og unge på tvers av sosial bakgrunn. Dette gjør vi ved å gi gratis opplæring i skole/SFO-tid, og ved å knytte barnas familier tett på opplegget. Modellen er i samsvar med de tiltak regjeringen foreslår i inkluderingsmeldingen – nemlig å sette i gang gratis kulturtilbud på barnetrinnet for å se om dette skaper et mer inkluderende tilbud enn dagens kulturskole, sier Rut Jorunn Rønning til Q.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

Tidligere publisert i Q vol. 15 – 2013

Selv om Forbrukerombudet har gitt opp kampen om reklameforbud foran barnefilmer (Q vol. 14) , går Fredrikstad kommune mot strømmen. I midten av januar vedtok Kulturutvalget i kommunen reklameforbud med virkning fra 1. januar 2014.

Vedtaket gleder Fredrikstads kinosjef Jørgen Søderberg Jansen.
– Jeg er veldig glad for Kulturutvalgets vedtak. Det viser at man ser kinoen som et bredt og godt kulturtilbud, og ikke bare en pengemaskin, sier Søderberg Jansen til Q. Han har jevnlig snakket med foreldre som reagerer på hvordan reklame kan være tillatt på kino når det er reklameforbud foran norsk barne-tv.
– Jeg mener de har et godt poeng. Det flest reagerer på er likevel at barn rett og slett blir rastløse og utålmodige under reklamen. Derfor tror jeg mange foreldre vil sette pris på reklamefri barnefilm, sier kinosjefen. Han understreker at billettprisen på barnefilm ikke vil settes opp som følge av vedtaket, og barnefilmutvalget vil heller ikke på noen måte bli redusert.

Leder for kulturutvalget i Fredrikstad kommune, Camilla Sørensen Eidsvold (SV), sier til Q at vedtaket kommer som resultat av en strategidebatt.
– Skal vi ha kommunal kino kan vi ikke bare sette krav om inntjening og overskudd, men også være en premissleverandør for gode kinoopplevelser. Rådmannens innstilling var en restriktiv holdning til reklame. Politikerne ville derimot ha et totalforbud gjeldende fra januar neste år. Vedtaket vil gi barn et pusterom i en reklamedominert verden. Vedtaket betyr ikke økonomisk gevinst, men er viktig i forhold til etikk, sier Sørensen Eidsvold til Q.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

Årets første utgave av Q, som forøvrig er den femtende i rekken siden første utgivelse i 2009, har et stort spenn av saker fra både norsk og internasjonal barnekultur. Under kan du lese mer om innholdet i Q vol 15, som kan bestilles her.

El Sistema:
Der musikk endrer barns liv
– De som besøker den fattige bydelen Raploch i Sterling (Skottland) blir ofte møtt med en liten stemme som spør: «hva spiller du?»

El Sistema-prosjektet i Norge iverksettes tross nei fra Utdanningsdirektoratet:
«Vi har ikke de samme utfordringer i forhold til fattigdom som Venezuela. Likevel er det behov for at flere grupper av elever får tilgang til utdanning i kulturelle fag..»
(Rut Jorunn Rønning, Norsk kulturskoleråd – region BTV)

Kulturstatistikk om barnekultur:
Den kulturelle skolesekken:
– Mindre penger til formidling – mer til administrasjon.
– Mindre til grunnskolen – mer til videregående skole.

Teater:
– Flere oppsetninger for barn (og større besøkstall).

Kulturskolen:
– Elevreduksjon i ti fylker.

Barnekultur og tippenøkkel
Økonomisk løft for Den kulturelle skolesekken i 2013.

Vidunderbarnet
Nikolai Grozny var en av Bulgarias største pianotalenter, men piskingen av talentet gjorde han så nedbrutt at han til slutt avbrøt musikkutdannelsen. I fjor høst intervjuet det svenske kulturprogrammet Babel den bulgarsk-amerikanske forfatteren og tidligere pianisten i forbindelse med utgivelsen av boken «Wunderkind». Q tok kontakt med Nikolai Grozny.

Q intervjuer kulturminister Hadia Tajik om barnekultur
«Det er en helt sentral utfordring at alle barn får lik mulighet til kultur. For det er noen terskler. Foreldrenes økonomi og kulturelle bagasje kan begrense hvilken mulighet barna har til å oppleve kultur. Vi har også terskler knyttet til etnisk bakgrunn. Dette kan man også lese av statistikk for hvilken utdanning mange unge med innvandrerbakgrunn faktisk tar. Fag som jus, medisin og ingeniørfag dominerer, og de velger i mindre grad utdanning innen kunst og kultur. Det å være kulturutøver har ikke like høy status i mange innvandrerforeldres hjemland. Dette kan gjøre at barn og unge ikke blir oppmuntret til å satse på utdanning innen kunst og kulturfag. Foreldrene ønsker ikke at barna skal streve med å få jobb, og anbefaler trygge utdanningsveier.»
(les hele intervjuet med statsråden i den nye utgaven av Q)

Rasmus på Tjuvholmen
I fjor høst flyttet Astrup Fearnley-museet inn i et flott nytt bygg på Tjuvholmen i Oslo. Det betyr også nye lokaler for barnekunstklubben Rasmus. Og et større tilbud for barnefamilier.

Festningsskulpturer laget av barn
På Akershus festning skal det settes opp en skulptursti laget av, med og for barn. Skulpturstien er et byutviklingsprosjekt for barn i regi av Sparebankstiftelsen DNB NOR i samarbeid med Forsvarsbygg og Nasjonale festningsverk. I den nye utgaven av Q kan du lese mer om hvordan de unge formgivernes beskriver sine arbeider, og begrunnelsene fra både barnejury og voksenjury.

Q intervjuer kunnskapsminister Kristin Halvorsen
– Det som er viktig å presisere er at kulturskoletimen ikke skal legges til skoletiden, men i tilknytning til skoletiden. Gratistimen fra kulturskolen er ikke et skoletilbud definert i skolens kompetansemål. Dette er et tilbud som vil være forskjellig fra kommune til kommune avhengig av hvilke kunst- og kulturkrefter den enkelte kommunes kulturskole har tilgjengelig. Resultatet av dette vil være at alle barn for første gang får et kulturskoletilbud. Ekstratimen finansieres som en lærertime, inkludert for- og etterarbeid. Det er dessuten lagt inn midler til administrasjon av tilbudet – alt i rammen til kommunene.
(les hele intervjuet med statsråden i den nye utgaven av Q)

VHS-inspirert Ulverock
Teatersjef Agnete Haaland forteller om den spesielle bakgrunnen for teateroppsetningen av «Rock’n Roll Wolf».

Dramatikerspirer
Trøndelag Teater jobber for nærmere samarbeid med barn og unge. I 2011 iverksatte de «Unge Dramatikere». Prosjektet er nå inne i sin andre sesong.

Illustrasjonen:
Øyvind Torseter

Barnebøker – et klikk unna
E-bøker for barn er i stadig vekst. Muligheten for å ha flere barnebøker tilgjengelig på en liten teknisk duppeditt appellerer til mange foreldre. Q kontaktet Gyldendal – et av de store forlagshusene som var tidlig ute med satsing på e-bøker for barn.

Barnefilmklassikere i glemmboka?
Havner gode barnefilmer for lett i glemmeboka i forhold til voksenfilmer? I den nye utgaven av Q innleder vi en ny serie der filmkjennere inviteres til å anbefale fem barnefilmer – nye som gamle. Denne gang: Guri Kulås, journalist og filmkritiker i Klassekampen.

Barnefilmåret 2013
Q spør fire kinosjefer hva de forventer seg av barnefilmåret 2013.

Reklameforbud foran barnefilmer på kino
Fredrikstad kommune sier nei til reklame foran barnefilmer fra 2014.

Dansk og svensk barne-tv
Seere som savner svensk barne-tv på norske tv-skjermer trenger ikke lete lenge.

I et intervju med kulturminister Hadia Tajik i den nye utgaven av Q, uttrykker statsråden bekymring for kulturpolitikken til Fremskrittspartiet og Høyre.
– Ser vi på høyresiden i norsk politikk, der Høyre og Frp fremstår som en sannsynlig konstellasjon foran valget til høsten, foreslår Frp betydelige kutt i sitt alternative kulturbudsjett. Hvis de to partiene skal samarbeide må man regne med at deler av denne politikken også må praktiseres av Høyre, uttalte statsråden til Q.

Hun mente også det gikk en skillelinje mellom regjeringens kulturpolitikk i forhold til Høyre og Fremskrittspartiets forslag om økte sponsor- og gaveforsterkningsordninger.
– Dette ville medføre at prosjekter med mindre kommersielt potensial kunne risikere å komme til kort. I arbeidet for en god bredde i kulturlivet, også for barnekulturen, mener vi dette er feil vei å gå, mente statsråden.

Vi har bedt Fremskrittspartiet og Høyre kommentere statsrådens uttalelser, og har fått denne kommentaren fra Høyres kulturpolitiske talsmann Olemic Thommessen:
«For Høyre er kulturpolitikken viktig. Et sterkt Høyre vil også sikre videre satsing på kultur i en eventuell fremtidig borgerlig regjering. Bondevik II regjeringens kulturmelding fra 2003 signaliserte en sterk satsing på kultur, og Høyre har støttet hver krone av de store økningene som har vært i kulturbudsjettene siden det. Høyre er opptatt av barnekultur og vil støtte en rekke tiltak på dette området. Ikke bare i kulturbudsjettet, men også i undervisningssammenheng der vi har en stor satsing på leseferdigheter. Høyre er opptatt av kvaliteten i tilbudet, vi er derfor mot den omleggingen det Arbeiderpartiet legger opp til gjennom å fjerne utviklingsmidlene til kulturskolene og erstatte dette med en aktivitetstime for alle. En ekstra felles kulturtime kan være bra, men bør sees som en del av skoledagen, og ikke tenkes som erstatning for kulturskolens undervisning en til en eller i små grupper. Høyre er opptatt av at kulturlivet skal være fritt og mest mulig mangfoldig. Måten regjeringen har håndtert de store økningene i statens bidrag på har gitt mer statlig styring og mer sentralisering. Høyre ønsker å motvirke dette på mange måter. En av dem er å arbeide for å styrke andre pengekilder enn bare de offentlige. Vi ønsker et klima der ikke bare sponsing, men også private midler gitt på ideell basis blir styrket. Det er mange måter å gjøre dette på, gaveforsterkning slik vi har foreslått det for kunstmuseenes innkjøpsfond er en. På barnekulturens område står antagelig ikke sponsorene i kø – så er det da heller ikke på dette området vi tror dette blir viktig. Med Høyre ved roret vil staten fortsatt være en viktig bidragsyter til et rikt kulturliv for barna.»

(Fremskrittspartiet har ikke besvart vår henvendelse)

Den femtende utgaven av Q er nå tilgjengelig.

I den nye utgaven av Q spør vi fire kinosjefer om hva de forventer av barnefilm på kino i 2013. Hva mener de samme kinosjefene om barnefilmåret som gikk?

Disse er med:
Lars Fuglevik, programsjef SF Kino AS
Elisabeth Dahl, enhetsleder, Enhet for kultur og bibliotek, eTeateret – Lillesand kino og kulturhus
Jørgen Søderberg Jansen, kinosjef Fredrikstad
Haakon Drage, kinosjef Ullensaker kino.

Mener du 2012 kan beskrives som et kvalitetsmessig godt år for barnefilm på kino?

Lars Fuglevik:
– Det er et stort spenn i utvalget av barne/familiefilm i 2012, men fraværet av norsk barnefilm er helt påtagelig og innvirker på totalinntrykket. Med unntak av storsuksessen «Reisen til Julestjernen» hadde vi ingen norske titler å presentere – og det er sørgelig. De norske produksjonene er en solid motvekt. Den amerikanske maskinen leverer på løpende bånd – både 2’ere, 3’ere og 4’ere.., og henter også ut nye historier fra allerede etablerte konsepter – type «Pus med Støvler» og «Tingeling». Vil også trekke fra Aardman Studios og Sonys samarbeid om «Piratene» som skiller seg positivt ut blant alle animasjonsfilmene med sin spesielle teknikk og bruk av dukker. Samtidig har vi sterke produksjoner som «En katt i Paris» og «Hugo Cabret», men disse når dessverre ikke helt fram publikumsmessig.

Elisabeth Dahl:
– Det kommer litt an på hva man legger i ordet kvalitet i denne sammenhengen. Tar man utgangspunkt i kvalitet på de filmene som var på markedet, mener jeg de aller fleste av dem har vært gode. De aller fleste barnefilmene vi viste var større, kommersielle animasjonsfilmer, og de holder jevnt over god kvalitet. Publikum elsker dem, de vet hva de får, og kinoene får god publikumstilstrømning. Men jeg savnet de norske filmene i fjorårets program, og hadde tatt i mot flere gode norske barnefilmer med åpne armer.
– Ser man på kvaliteten i selve filmtilbudet er jeg ikke helt fornøyd. For at det skulle vært et toppår skulle det vært flere barnefilmer – gjerne norske – i markedet, og lanseringene skulle vært bedre spredt ut over hele året. Mange av de mindre kinoene sliter med å opprettholde et godt og variert barnefilmtilbud i enkelte deler av året ettersom filmer som regel har fylt sitt publikumspotensial etter to-tre uker. Film er i større og større grad blitt ferskvare de siste årene, og publikum vil gjerne se noe nytt. Det blir ikke så enkelt å sette opp et godt og variert filmprogram for alle hele året gjennom hvis alle de store barnefilmene lanseres omtrent samtidig.

Jørgen Søderberg Jansen:
– Nei, det var kun én norsk barnefilm, og det er selvfølgelig ikke bra nok. Det var greit med utenlandske barnefilmer, både de store publikumsfilmene som «Madagaskar 3» og «Istid 4», og små filmer som «Tigre & tatoveringer». Men vi trenger de gode, norske barnefilmene.

Haakon Drage:
– Det var mye god barnefilm på kino i 2012, men dessverre ikke så mye norsk barnefilm.

Hvilken barnefilm vil du spesielt trekke frem av fjorårets filmer?

Lars Fuglevik:
– Den store nyinnspillingen av «Reisen til Julestjernen» – setter oss i julestemning, og leverer hele historien! Må også nevne «Madagaskar 3» som topper min liste, sammen med et etterlengtet gjensyn av ‘all time high’-favoritten «Løvenes Konge» – som i januar kunne oppleves i 3D.

Elisabeth Dahl:
– Jeg vil gjerne fremheve «Reisen til Julestjernen». Dette til tross for manglende konkurranse fra andre norske filmer, som glimret med sitt fravær i 2012. Den utpeker seg som en av de bedre norske julefilmene for barn som er laget de siste årene, og den gledet mange små og store publikummere på eTeateret fra premieren i november og til langt uti romjula. Den var fjorårets tredje mest sette film hos oss. Av de amerikanske barnefilmene vil jeg si at «Madagaskar 3» pekte seg ut som årets høydepunkt for min egen del. Spennende historie, god dubbing, flott animasjon og utrolig morsomme 3D-effekter som skapte mye hyling og latter i salen. En fantastisk film, som ble årets femte mest sette i Lillesand.

Jørgen Søderberg Jansen:
– Det var kanskje ikke en ren barnefilm, men «Hugo Cabret» var en fantastisk film som også større barn kunne glede seg over.

Haakon Drage:
– Jeg vil trekke frem «Lånerne», i tillegg til «Ariettas hemmelige verden» – en japansk animasjonsfilm der handlingen er basert på Mary Nortons klassiske barnebok.

Fra neste utgave vil kulturmagasinet Q utgis som følger:
Utgave 4 –2012    –    januar 2013
Utgave 1 –2013     –   mars/april 2013
Utgave 2 – 2013    –    juni 2013
Utgave 3 – 2013    –    oktober 2013
Utgave 4 – 2013    –    januar 2014

Omleggingen skyldes hensyn til aktualitet. Vi har siden vår første utgivelse i 2009 utgitt siste utgave for året i desember. Dette har medført at vi enkelte ganger ikke har fått anledning til å dekke større saker som kommer helt på slutten av året. Eksempler på dette er Stortingets behandling og vedtak av budsjetter for kunnskap og kultur, oppsummeringer av kulturåret, og stoff om vårprogrammet for ulike kunst- og kulturinstitusjoner. Vi legger også om utgivelsesdato for tredje utgave. Denne utgaven vil fra neste år utgis i oktober. Med denne omleggingen vil vi komme tettere på kulturhøsten. I tillegg vil vi kunne formidle aktuelt stoff om barnekultur fra statsbudsjettet som fremlegges i samme måned.

Med denne omleggingen vil vi kunne tilby våre lesere et enda bedre og mer aktuelt Q.

Kulturmagasinet Q ble utgitt første gang på forsommeren 2009. I høst ga vi ut vår fjortende utgave, og utgave nr. 15 kommer i januar. Vil du bestille noen av våre tidligere utgaver, ta kontakt med Nina på telefon 4528 2222.

Skuespilleren Dennis Storhøi mener det er et dramatisk underskudd på kunstfag i den norske skolen, og foreslår løsninger for å bedre tilstanden.

Dennis Storhøi innleder vår samtale med å snakke om hvordan Norge er for dårlige på viktig kulturarv. På toppen av lista setter han krangelen om plassering av et nytt Munch-museum.
– En av de mest kjente billedkunstnerne i verden er norsk, og politikerne kan ikke bestemme seg for å gjøre hans store samling mer tilgjengelig. Eller hva med det hårreisende forslaget om å gjøre Ibsens leilighet om til kontorer. Hva er dette? Ibsen er den største dramatikeren vi har. Bare at noen kan ta seg den frihet å tenke den tanken? Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor så mange kunstnere reiste ut av Norge. De gjorde det for å fred i sinnet. Det er en slags iboende holdning i dette landet at kultur er for fintfolk. Det mangler noe i morsmjelka som løfter interessen for kunst og kultur. Skal vi tørre tenke tanken om å drive med kunst må en holdningsendring til. Og vi må starte i skolen, sier skuespilleren til Q.

For Dennis Storhøi mener det først og fremst må gjøres noe med selvtilliten i skolen. Selvtilliten til å bruke kunst og kultur aktivt i undervisningen. Skolen har en alle tiders mulighet når barna begynner på skolen, mener han.
– Vi er et kunstverk alle sammen. Skolen skal sørge for at unge kan drømme og iverksette. Små barn tegner og skaper ting, og de gjør det hele tiden. Det er en del av barndommen. Barn uttrykker seg gjennom metaforer. De ser hva de føler. Barn møter nye inntrykk med åpent sinn og lager ting. De snakker om inntrykkene på sin egen helt spesielle måte. Skolens oppgave er å foredle disse egenskapene videre. La barna møte nye uttrykksformer med åpent sinn. Lære seg kritisere, og vite forskjellen på hva de liker og hva de ikke liker. Da trenger de for pokker noen eksempler. Det må settes av tid i skolen, oppfordrer Storhøi.

Han mener dagens skole ikke gjør nok for å møte barns naturlige åpenhet til kunst.
– Disse egenskapene blir tidlig en trussel. Det innføres en slags sensur for hva man skal like og hva man ikke skal like. Barns evne til å uttrykke seg stagnerer. Men vi har ikke tid til å sløse bort disse egenskapene. Tross alt lever vi et kort liv på denne planeten, sier skuespilleren. Han understreker at han ikke vil ramme hele kultur-Norge med sitt utspill. At det er massevis av god kultur i distriktene, og mange ildsjeler som står på for å gi barn gode kulturtilbud.
– Men alle disse ildsjelene har dårlige arbeidsvilkår hvis ikke skolen gjør sitt. Jeg tror ikke kunnskapsministeren skjønner dette. Kunst og kultur står slett ikke øverst på listen av ferdighetene skolen satser på. Men vi trenger så sårt lærere som kan noe om kunst og kultur, og som vet hvordan bruke disse kunnskapene i skolen. Derfor må denne kunnskapen inn allerede i lærerskolen, mener Storhøi.

Han tror en helhjertet satsing på kunstfagene i skolen ville gi store ringvirkninger – også for samfunnets forståelse av kunst som arbeidsplass.
– Mange bærer på en drøm om å jobbe med kunst og kultur. Den veien er ikke like lett for alle. Jeg kommer selv fra arbeiderklassen, og hadde ingen lett vei inn i skuespilleryrket. Jeg merket på omgivelsene mine at dette var noe jeg helst ikke burde drive med. Jeg kjenner fortsatt på reaksjonene jeg fikk gjennom hele åtti- og nittitallet. Skal du ikke bli noe, liksom? Folk tror det er champagnefester og Se & Hør hele uka. Fest og moro døgnet rundt. Men jeg driver jo et håndverk, og jeg skal love at håndverket er tøft nok.
– Poenget er at samfunnet ikke inviterer unge til å satse på kunst og kultur. Det vet jeg så altfor godt, fordi jeg fortsatt får mange telefoner fra unge folk. De ringer meg i hemmelighet. De har en drøm om å bli skuespiller. Bare det å ringe meg er et stort og tøft steg for mange, sier Storhøi.

Han savner åpenhet og samfunnets applaus for å satse på kunst og kultur som arbeid, og mener denne åpenheten er annerledes i flere land på kontinentet.
– I mange land er det stuerent å jobbe med kultur. Det er drøssevis av frie teatergrupper og folk som satser alternativt. Som de mange katalanske friteatergrupper. Rike på inspirasjon, men slett ikke rike på penger. Det er en helt annen holdning. I mange av disse landene er kultur en integrert del av skolen. Det kan vi også få til i Norge. Det begynner i skolen, gjentar Storhøi.

Han forteller om en rektor han kjenner som startet hvert skoleår med å samle skolen til en felles revy.
– Her ble det som fantes av ulikheter sjaltet ut. Elevene måtte jobbe sammen – både de antatt svake elevene og de såkalte skolelysene. Slik skal det være. Kultur i skolen skal ikke være tvangsturer til samme museum x antall ganger. Tvang gjør ingenting interessant. Derimot skal skolen oppøve denne evnen til å møte skjønnhet – også det som kan oppfattes som grusomt og provoserende. Slike møter skaper selvtillit. Det gjør noe med elevene, understreker Storhøi, og trekker paralleller til idrett.
– Samfunnet viser stor forståelse for idrett. Hvis du driver med en sport, bør du helst drive med litt annen sport ved siden av. Kunne puste og uttrykke deg i den sporten. Det samme gjelder i skolen. Med kultur som utgangspunkt – hvorfor ikke bruke da Vinci til å lære matte? Gjennom kunstfaget finnes så mange innganger til de ulike fag. Dette er en kode som ikke utforskes nok, mener skuespilleren.

Han mener politikere burde snakke med kulturfolk og lærere for å finne ut hvordan knekke denne koden. Hvordan de kan hente inn kunstgrupper som kan fortelle og formidle, og elevene spørre. Selv har han vært på flere skolebesøk, og snakket med elevene om forestillinger han spiller i.
– Jeg har hatt mange samtaler med skoleelever, og de spør og graver. Det er inspirerende både for meg og elevene. Endelig får de noen som faktisk snakker med dem om kunst og kultur. Slike samtaler åpner opp for noe. Noe som ligger der, men som ikke er stimulert gjennom årene i skolen. Tenk hvor mange vi er som kunne fortelle og formidle. Mange kulturfolk er villige til å slå et slag for kunst og kultur i skolen. Så hvorfor ikke sette opp en plan? Med diktere, dramatikere, billedkunstnere, dansere. Hele balletten av kunstfag. Vi dekker det meste, og vet å skape noe. Kall det gjerne et kunstfag.

Du mener at kunstnere sammen med politikere og skolen kunne legge grunnlag for et kunstfag?
– Ja, det tror jeg. Hvorfor ikke? Noe må gjøres, sier Dennis Storhøi til Q.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

Qs høstutgave er snart i postkassen til våre abonnenter. Blant tema i den nye utgaven: Barneombud Anne Lindboe om kultur for barn; Skuespiller Dennis Storhøi refser kulturtilbudet i skolen; Språkforsker Arne Torp om barne-tv og språkutvikling; Flerspråklige barnebøker; MoMa-utstillingen om barnets århundre; Gustav Klimt-jubileet i Wien; Svart Pedagogikk i Nordiska Akvarellmuseet; Building Blocks Berlin; Tippenøkkelen som gir DKS-pluss; Gratistimen i kulturskolen; Bibliotekarens barneboktips; Øyelege om 3D-briller for barn; Arbeidstilsynet om farlig arbeid for barn; Hockeyspiller lager barne-app; Medieundersøkelsen om barn og unge….
Q – 52 tettpakkede sider om barnekultur.

Utgaven er i posten til våre abonnenter neste uke.

For ikke-abonnenter som vil bestille den nye utgaven eller bli abonnent (349,- pr. år), ta kontakt med: nina@kulturforbarn.no eller ring/send melding til 4528 2222.

Johanna Ericsson er prosessleder for El Sistema-Hammarkullen ved Angereds Kulturskola i Gøteborg. – Gjennom kultur og musikk kan vi møtes uten fordommer og vokse sammen. Det er derfor vi samarbeider med andre bydeler i Gøteborg. Slik kan virksomheten vokse. Og sammen kan vi vokse som by, sier Ericsson til Q. (hentet fra Qs utgave nr. 2 – 2012)

I 2009 kom den verdenskjente dirigenten Gustavo Dudamel og hans Göteborgs Symfoniker til Hammarkullen. De ga uforglemmelige konserter med Beethovens 5te på repertoaret.
– Daværende leder for Kulturskolen i Angered, Camilla Sarner, fikk mulighet til å snakke med «Maestro» om El Sistema. «Let`s make a project together!», sa Gustavo. I 2010 satte vi i gang den første El Sistema-skolen i Göteborg og Sverige. Til høsten er vi til sammen seks skoler i byen.Virksomheten vokser i både Sverige og Norden forøvrig, sier Johanna Ericsson.

Hvor gamle er barna som er med, og hvilke muligheter får de gjennom El Sistema?
– Vi møter barn fra fire år og oppover. De minste barna begynner med rytme og «pappersfiolorkester». De eldste barna er seksten år, og de har mulighet til å fortsette i virksomheten til de er nitten. Barna treffes tre til fem dager i uken. Vi arbeider med orkester og kjører i både store grupper og mindre ensembler. Musikken er verktøyet for sosial og menneskelig utvikling i en sann demokratisk ånd. El Sistema er også et forum for en interkulturell dialog, sier Ericsson.

På hvilken måte inviterer dere nye barn til El Sistema? Skjer det gjennom ordinær påmelding, eller på annen måte?
– Vi samarbeider delvis med førskole, skolefritidsordning og skole. På denne måten skjer en helt naturlig rekruttering av elever. Men alle er velkommen til å søke. Barnas foreldre kommer direkte til skolen for å melde på sine barn, eller de ringer, mailer eller melder inn barna via nettsiden vår, forteller Ericsson. Over seks hundre barn er med, fordelt på fire skoler i Gøteborg. Undervisningen foregår i skolens lokaler.

Hvorfor har dette vært et viktig tilbud for barn som vokser opp i Hammarkullen?
– El Sistema tilbyr en plass å vokse – både som barn og som familie. Med kontinuitet og kontakt arbeider vi for en stabil og trygg virksomhet der alle tar ansvar og hjelper hverandre. Det gjelder såvel pedagoger, personale og ledelse, som barn og deres familier. Det finnes ikke mange fritidsaktiviteter i Sverige som åpner opp for hele familien. Vi skal være en møteplass for barn og deres familier. Hver onsdag treffes alle for å spise og lytte til musikk. Da kan vi få besøk av musikere fra Göteborgs Symfoniker eller Göteborgs-Operan. Ericsson poengterer at tilbudet ikke bare henvender seg til barn i forstedene.
– For å kunne arbeide for et åpent samfunn – og mot segregering – er det behov for virksomheten i alle samfunnsskikt. Kultur er en rettighet for alle barn. Gjennom kultur og musikk kan vi møtes uten fordommer og vokse sammen. Det er derfor vi samarbeider med andre bydeler i Gøteborg. Slik kan virksomheten vokse, og sammen kan vi vokse som by.

Hva kreves av lærere som jobber med El Sistema?
– Foruten pedagogisk eksamen og musikkeksamen må pedagogen være både sosialt og flerkulturelt engasjert og interessert. El Sistema er en virksomhet som er mobil. Vi reiser og har ofte konserter utenfor bydelen vår. Som pedagog må man være fleksibel, tydelig, utholdende, initiativrik, kunne møte barn med særskilte behov, og kunne undervise mange barn samtidig. Pedagogen skal være våken for barnets perspektiv og kreativitet.

Vil du si El Sistema har en funksjon utover musikken – som integrering og vennskap?
– Ja, absolutt. Musikken er verktøyet vårt for å utvikle disse sidene.

Kan El Sistema også bidra til at barna som er med gjør det bedre i skolen?
– Vi håper å kunne koble forskning til vårt daglige arbeid i Gøteborg i løpet av kort tid. Vi som arbeider i virksomhetene, og våre samarbeidspartnere, ser en helt tydelig forskjell. I Skottland har regjeringen finansiert forskning på dette. Resultatene er åpenbare. Barn som inngår i El Sistema-virksomhet trives bedre, og får bedre skoleresultater.

Hva har Gustavo Dudamel betydd for El Sistema i Hammarkullen?
– Han er et forbilde og har vist et tydelig engasjement. Han er helt klart en mentor.

Er El Sistema i Hammarkullen i kontakt med El Sistema andre steder i Sverige, eller andre steder i verden?
– El Sistema som form sprer seg i Sverige. Med Gøteborg som plattform forsøker vi hjelpe til så godt vi kan med inspirasjon og håndfaste tips. En nasjonal El Sistemastiftelse for Sverige er nettopp etablert for å kunne besvare den store interessen fra andre steder i landet. Til høsten etableres El Sistema-virksomheter i Malmø og Sødertälje i samarbeid med Malmø Symfoniorkester og Kungliga Filharmonikerna. Begge virksomheter skal finansieres med kommunale midler.

Ericsson forteller om utstrakt kontaktvirksomhet over landegrenser. Hun ramser opp Venezuela (Dudamels hjemland red.anm.), Skottland, England, USA, Norge, Danmark, Canada, Tyskland, Italia, Finland og New Zealand.
– Det er også flere. Vi er mange som samarbeider for en bedre fremtid gjennom El Sistema. I denne måneden (juni, red.anm.) reiser representanter fra Gøteborg til konferanse og videreutdanning i Skottland og England. I januar var ti representanter fra Gøteborg i Los Angeles på en internasjonal El Sistema-konferanse, opplyser hun.

Eksempler på konserter og arrangementer dere er med på?
– Vi har spilt ved to ulike anledninger for det svenske Kronprinsesseparet. Vi har spilt i Gøteborgs konserthus og sammen med Gøteborgs Symfoniker flere ganger. På operaen i Stockholm, i Hammarkullen, og på flere små og store scener fjern og nær. I juli reiser El Sistema til Gotland for å representere vestre Sverige under Almedalsveckan. I august er det et større arrangement i Motala sammen med profesjonelle musikere og dirigenter. Vi ser også frem til en større felleskonsert koblet til en internasjonal El Sistemakonferanse i regi av Gøteborg kommune og Göteborgs Symfoniker, forteller Ericsson. Godt fornøyd med at El Sistema endelig er blitt en permanent virksomhet, og ikke bare et prosjekt.
– Bydelen Angered har satset stort på dette. Det har også Gøteborg som by. Det er vi fantastisk glade og stolte over, sier Johanna Ericsson til Q.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

Tidligere kinodirektør Ingeborg Moræus Hanssen om:
• fraværet av poetisk barnefilm
• kulturpolitikernes ansvar
• kinoens vertskapsrolle

– Jeg tror stadig flere reagerer på at man må bevege seg gjennom et shoppingsenter av godteri og
kommersielle produkter før man går inn i kinomørket, sier tidligere direktør for Oslo kinematografer, Ingeborg Moræus Hanssen (73).
– Mange av filmene barn møter på kino er så struttende mettet av sponsorer, varer, spill og spetakkel, at det er all grunn til å spørre hvorfor det er en offentlig oppgave. Kinokulturen er forvandlet fra en katedral for filmkunst til et larmende sirkus, sier Ingeborg Moræus Hanssen. Den tidligere kinodirektøren og profilerte seniorpolitikeren sparer ikke på kruttet da Q inviterer til samtale om kinokultur for barn – og litt for voksne.

Hun mener det hun betegner som Disney-kulturen har endret seg til en fabelaktig og vanvittig verden av digital forførelseskunst.
– Klassikerne fra Disney, som Tornerose og Askepott, var poetiske og vakre filmer – lavmælte med en tidløs sjarme. I dag er alle inntrykkene så voluminøse. Den lavmælte poesien er med noen få unntak fullstendig fraværende. Den heseblesende utviklingen frarøver barna det magiske møtet med kinosalen som en katedral for filmkunst, mener Moræus Hanssen, som gjennom 25 år var direktør for Oslo kinematografer.

– Kommersiell forførelseskunst
Hun tror den moderne kinokulturen undervurderer barns følelsesregister, vitebegjærlighet og behov for ro og poesi. Som eksempler på klassikere nevner hun Astrid Lindgren-filmene – som Brødrene Løvehjerte – den vakreste filmen hun kan tenke seg om døden, og hjemlige barnefilmer.
– Man går på kino for en verden større enn stedet man bor, sier hun.
– Med kino på sitt beste kan man reise til kulturer og mennesker fjernt av gårde. I kinomørket omsluttes man av filmen – sammen med andre – til vibrasjoner av skrekk og gru, romantikk og poesi. Dessverre er dette kulturmøtet med kinomørket blitt erstattet med en industri av kommersiell forførelseskunst, mener hun.

Moræus Hanssen etterlyser det tydelige redaktøransvaret som tidligere påhvilte den enkelte kinosjef – muligheten for å selektere og lage lister med anbefalinger.
– Det er ikke lenger slik at en kinodirektør selv kan prege repertoaret eller programmet. Nå kommer kjøpene i bøtter og spann. Jeg savner kulturforpliktelsen som ligger til grunn for drift av offentlige kinoer. Det er ikke en offentlig oppgave å drive kommersiell kultur – da kan man like gjerne privatisere alle kinoer. For den offentlige kino bør det ligge en selvsagt forpliktelse i en kulturprofil rettet mot mangfold og kvalitet. Man skal ikke måtte melde seg inn i små filmklubber for å kunne oppleve filmkunst, sier Moræus Hanssen.

– Kinoen eies av borgerne
Hun mener den politiske debatten om kino som kulturinstitusjon har stilnet i takt med støyen fra larmende kinosaler.
– Jeg spør meg hvorfor ingen debatterer dette lenger. I min tid hadde vi stormende debatter om hvilken profil man skulle ha på den offentlige kino, og folkevalgte engasjerte seg i debatten. For ansvaret for den offentlige kino ligger hos de folkevalgte politikere, påminner hun.

Folk burde engasjere seg sterkere i hva de ønsker av den offentlige kino?
– Ja. Og det gjelder både publikum og de folkevalgte. Vi må huske at den offentlige kino eies av borgerne. Det er ingen privateid pølsebod, svarer Moræus Hanssen.

Den pensjonerte kinodirektøren mangler på ingen måte ideer til hvordan opphøye kinoens funksjon som kulturinstitusjon.
– Jeg mener man burde rive alle kassene, taste inn kjøp av billett, og heller møte et tilstedeværende personale på stasjoner i kinofoajeen. Personale som kunne anbefale filmer, rettlede – på samme måte som man får anbefalt en god hvitvin av kyndige kundebehandlere på et moderne vinmonopol. Denne vertskapsrollen med folk som kan faget sitt burde for lengst vært iverksatt ved norske kinoer. Vi kan ikke ha en kino der personalet kan mer om Caffe Latté enn om filmene som står på programmet. Men jeg klandrer slett ikke de ansatte. Det er eierne – kulturpolitikerne – som må ta sitt pålagte ansvar for de offentlige kinoer, sier Ingeborg Moræus Hanssen.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen