– Jeg tenkte jo aldri at bøkene ville bli så populære. Da første bok kom ut arbeidet jeg som
journalist i Aftonbladet. Det å skrive var hverdagskost. Overgangen til å skrive bøker var ikke så stor. Det morsomste var å illustrere. Helt fra jeg var liten hadde jeg elsket å tegne. Fortelle historier og tegne samtidig. Jeg vokste opp i et kunstnerisk hjem, og hadde muligheten til det, sier Gunilla Bergström til den nye utgaven av Q.

Så har vi endelig fått tak i Gunilla Bergström. En tidlig fredag ettermiddag ringer telefonen. Privat nummer står det på displayet. – Hei, er det Morten, sier stemmen. Gunilla Bergströms stemme. Vi har sendt henne spørsmål på forhånd, og hun sitter med dem foran seg. «Det er jo så mange spørsmål», sier hun, ler, og spør om vi har besøkt hjemmesiden alfons.se. Der vi får svar på det meste.
– Men ikke alt, innvender vi, og vi er i gang med en lang og hyggelig samtale. Aller først om det å skrive og illustrere. For Gunilla Bergström gjør som kjent begge deler. Vi spør om hun skriver først og tegner etterpå.
– Ikke hvis du tenker at jeg skriver hele manus og så tegner. Nei, det skjer nesten samtidig. Hvis jeg har skrevet om Alfons, og kanskje han er litt sint, ja, så tegner jeg. Ser hvordan det ser ut. Så bytter jeg frem og tilbake – skriver og tegner. På slutten av arbeidet forlater jeg skissene for å gjøre ferdig originalbildene. Så går jeg gjennom teksten. Nøye. Jeg er veldig nøye med tekst. Du kan kanskje le av det, det er jo ikke så mye tekst, men ordene i bøkene er pusset på mange, mange ganger. Jeg tar bort og tar bort. Det er den aller største jobben. Jeg kan oppdage ord jeg ikke trenger å skrive, for de finnes allerede i bildene. Det er ikke nødvendig å skrive at Alfons er lei seg når han står og gråter på bildet. Så jeg veier hvert ord som skal være med. Og ta bort alt det andre.

Det er 42 år siden første bok kom ut. Har Alfons og pappaen endret seg mye på den tiden?
– Nei, for meg er de to bestemte karakterer – to personligheter. I en fortelling kan jo pappaen være leken. I en annen er han ikke med i det hele tatt. Og Alfons – han er en smart gutt. Ingen slåsskjempe, men en ganske så vanlig gutt. Men han kan klippe til hvis det blir «for jæklig». Pappaen er kanskje en mer uvanlig type – litt mer interessant. Han kan både være leken og alvorlig – og lat er han jo. Noen pedagog er han heller ikke, men han er kul.

Les hele intervjuet med Gunilla Bergström i den nye utgaven av Q

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen