Lederartikkelen i den nye utgaven av Q:

«Alle barn har rett til kultur», heter det. Det gjelder åpenbart ikke for de mange synshemmede barn i Norge. Da Q kontaktet Norges Blindeforbund for en kommentar til at FM-båndet slukkes for barnesendinger, nevnte forbundet en sak de var mer opptatt av. Synstolkning av barnefilmer. En beskrivelse av levende bilder, slik at synshemmede og andre som har vanskeligheter med å tolke levende bilder, får med seg det som skjer.

Film er som kjent ikke noe vi bare ser. Film kommuniserer på mange plan. Noe vi snakker om og diskuterer. – Har du sett den filmen? – Likte du den? Film er en del av samtalen. For liten og for stor. I en verden bombardert av bilder, er filmopplevelsen konsentrert og intens. Opplevelsen kan deles. Der hørselshemmede får filmen tekstet. Der synshemmede får filmen synstolket. Slik at flest mulig kan ta del i kulturopplevelsen. Slik det burde vært.

Det har ikke sett så verst ut de siste årene. I følge Kulturdepartementet er rundt tretti norske filmer synstolket siden 2007. Syv år senere er det slutt. Film & Kinos budsjett til film- og kinotiltak har skrumpet inn med flere titalls millioner kroner de siste årene. Årsak: Krakket i dvd-salget. Blant de som må ta regningen er de synshemmede.

– Med synstolkning kan synshemmede barn få en kinoopplevelse som sine klassekamerater, sier Blindeforbundets informasjonssjef Kristin Ruud til Q. Et argument som er lett å skjønne og være enig i. De som sitter på pengene mener tydeligvis noe annet. Men da koster det sikkert massevis av penger å synstolke en film – siden de bevilgende myndigheter ikke har råd? Nei. Det koster 60 000 kroner. Like mye som «Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa» spilte inn på noen små førjulskvelder i en middels stor norsk by. Småpenger i forhold til omsetning og inntekter i norsk film. Dette har vi altså ikke råd til. En kald og ubetenksom kalkyle rammer blinde og svaksynte barn.

– Det har hittil vært vurdert som prematurt å innføre synstolkning som et obligatorisk vilkår for statlig filmtilskudd, skriver Kulturdepartementets statssekretær Knut Olav Åmås i en e-post til Q. Venstres partileder Trine Skei Grande, som ikke pleier dukke unna i kulturspørsmål for barn, forklarer at partiet ikke har tatt konkret stilling til om synstolkning skal være et krav i forbindelse med produksjonsstøtte. «Prematurt». «Ikke tatt stilling». Det er snakk om 60 000 kroner. For en hel spillefilm. Småpenger for å gi synshemmede et kulturtilbud de har krav på.

I Jerikoveien i Oslo sitter selskapet MediaLT med flere ansatte som selv er synshemmet. Siden 2006 har det lille selskapet profesjonalisert seg på synstolkning. De har teknologien tilgjengelig. Med smarttelefon, en nedlastet app og en plugg på øret, sikres en god kinoopplevelse. Som ikke koster kinosjefen en krone. Det eneste som kreves er at filmen som vises er synstolket. Noe det altså blir helt slutt på fra 2014. Fordi nordmenn ikke lenger kjøper dvd-filmer. Synshemmede barn skal ikke få oppleve «Jul i Flåklypa» (filmen landets kinosjefer mener var fjorårets beste barnefilm) som andre barn. Filmen er ikke synstolket. Blu-ray og dvd-utgavene av filmen, som kommer til høsten, lover heller ingen synstolkning.

I følge MediaLT er den norske støtten til synstolkning lysår unna land vi kan sammenligne oss med. Det lille selskapet vet hva de snakker om. Og hvis Norge – et av verdens rikeste land – ikke kan bevilge midlene som gir synshemmede en filmopplevelse – kan vi da kalle oss en kulturnasjon der alle barn har rett til kultur? Svaret gir seg selv.