Tidligere publisert i Q vol. 15 – 2013

– Vil du jeg skal si litt om Egner-debatten, sier kulturminister Hadia Tajik innledningsvis. Da Q snakker med statsråden er det to dager siden den svenske regissøren Sofia Jupither skrev en kontroversiell kronikk om verdisynet i Thorbjørn Egners «Folk og røvere i Kardemommeby».
– Aller først ønsker vi en debatt om kvaliteten på barnekultur velkommen. Kvalitet er et like relevant kriterium for barnekultur som for voksenkultur. Men Egner-debatten handler lite om kvalitet, sier Tajik, og begrunner dette slik.

– Debatten handler om politisk korrekt barnekultur. Om barn skal bli eksponert for pedagogisk, moralsk og politisk korrekte kulturopplevelser. I så tilfelle kunne vi glemme historien om Pippi, et barn som bor alene, eller Emil, som får ris av faren. Barn klarer å skille mellom fantasi og virkelighet. De klarer å håndtere fantasifulle historier, og det har bestandig barn gjort. Jeg deler derfor ikke synet på at historier formidlet til barn skal være politisk korrekte. Men utspillet til Jupither inviterer til en diskusjon om kvalitet i barnekulturen. Den debatten ønsker jeg velkommen, sier Tajik.

Hva mener du selv er de viktigste utfordringer for barnekulturen i Norge de kommende årene?
– Det er en helt sentral utfordring at alle barn får lik mulighet til kultur. For det er noen terskler. Foreldrenes økonomi og kulturelle bagasje kan begrense hvilken mulighet barna har til å oppleve kultur. Vi har også terskler knyttet til etnisk bakgrunn. Dette kan man også lese av statistikk for hvilken utdanning mange unge med innvandrerbakgrunn faktisk tar. Fag som jus, medisin og ingeniørfag dominerer, og de velger i mindre grad utdanning innen kunst og kultur. Det å være kulturutøver har ikke like høy status i mange innvandrerforeldres hjemland. Dette kan gjøre at barn og unge ikke blir oppmuntret til å satse på utdanning innen kunst og kulturfag. Foreldrene ønsker ikke at barna skal streve med å få jobb, og anbefaler trygge utdanningsveier.
– Vår utfordring er å sikre like muligheter for alle til å delta i kulturlivet – både som utøvere og publikummere. Vi må også sørge for å fjerne økonomiske barrierer slik at alle barn kan delta i kulturlivet.

Arbeiderpartiet har hatt ansvar for Kulturdepartementet siden 2005. På hvilken måte skiller Arbeiderpartiets kulturpolitikk for barn seg fra de borgerlige partienes politikk?
– Der vil jeg gjerne nevne to ting, og det første er litt overordnet. Det handler om kultursyn og kulturpolitikk. Arbeiderpartiet og den rød-grønne regjeringen har helt fra 2005 vist seg villig til å sette penger inn i kulturlivet. Fra 2005 er kulturbudsjettet økt med fem milliarder kroner. Kulturlivet har aldri hatt sterkere økonomiske muskler enn nå. Ser vi på høyresiden i norsk politikk, der Høyre og Frp fremstår som en sannsynlig konstellasjon foran valget til høsten, foreslår Frp betydelige kutt i sitt alternative kulturbudsjett. Hvis de to partiene skal samarbeide må man regne med at deler av denne politikken også må praktiseres av Høyre. Så den første skillelinjen mellom vår politikk og høyresidens politikk er at vi har sørget for store penger til kulturlivet. Frp foreslår svært store kutt. Den andre skillelinjen går på Høyre og Frps forslag om økte sponsor- og gaveforsterkningsordninger. I praksis vil dette bety at private donorer forplikter statlige penger til samme prosjekt. Selv om vi er tilhengere av et næringsliv som i større grad støtter kulturlivet, er det ikke ønskelig å binde opp offentlige midler i den grad høyresiden legger opp til. Resultatet av en slik politikk ville være at man styrer de store offentlige pengene til større kommersielle prosjekter. Dette ville medføre at prosjekter med mindre kommersielt potensial kunne risikere å komme til kort. I arbeidet for en god bredde i kulturlivet, også for barnekulturen, mener vi dette er feil vei å gå, sier Tajik.

Den 29 år gamle statsråden styrer kulturpolitikken i et land der barn vokser opp i et samfunn ganske så annerledes enn tilfellet var for foreldre- og besteforeldre-generasjonen. Mangfoldet i samfunnet preger både idretten og kulturlivet. Barns forbilder er like gjerne fotballspilleren Moa og rapperne Karpe Diem som skiikonet Petter Northug og rapperen Lars Vaular. Men barne- og ungdomsperspektivet – hvordan norsk kultur formes av ungdomsgenerasjonen – var fraværende i debatten om norsk kultur rett over nyttår.

Burde ikke dette fremtidsperspektivet vært en del av debatten, Tajik?
– Jeg tror noe av grunnen til at dette ikke ble en del av debatten var at det ikke handlet om kulturpolitikk. Debatten kom til å handle mer om innvandring og integrering. Men for å svare på spørsmålet. Jeg tror kulturpersonligheter med ulik bakgrunn er helt naturlige forbilder for de yngste i samfunnet vårt. Unge mennesker tar dette som en selvfølge. De bryr seg lite om at Karpe Diem er en duo bestående av en hindu og en muslim. Det spiller ingen rolle. Det som er viktig er at de er gode artister og lager bra musikk. Unge mennesker i Norge er toneangivende for hvordan kulturdebatten vil arte seg i årene som kommer. Jeg tror ikke den vil ligne dagens debatt.

Mener du kulturinstitusjonene har vært flinke nok til å speile det flerkulturelle og mangfoldige Norge i sine tilbud til barn og unge?
– Det blir stadig bedre. Departementet gir tilskudd til et bredt spekter av kulturtilbud. I våre tildelingsbrev skriver vi eksplisitt at institusjonen forventes å arbeide for inkludering og mangfold. Vi ønsker å vite hvordan de spesifikt jobber for at flere får tilgang til ulike kunst og kulturuttrykk, hvordan man fjerner barrierer og får et bredere publikum. Mitt inntrykk er at det er stor bevissthet i norsk kulturliv om hvorfor dette er viktig.

Prisordningene på kulturtilbud kan også være en barriere. Står det noe om prisfastsetting i tildelingsbrevene?
– Pris omtales ikke spesielt, men vi kjenner eksempler på at det også gjøres noe med dette. Bergen Nasjonale Opera hadde i fjor høst en kampanje der de skrudde ned prisene for alle besøkende under tredve år. Jeg kjenner ikke til effekten av kampanjen, men dette er en metode for å åpne opp for flere – og nye – besøkende.

Vi går over til å snakke om Den kulturelle skolesekken (DKS). Tilbudet som har vært en suksess siden oppstarten i 2001. Ikke minst fordi ordningen evner å nå alle barn – uavhengig av foreldrenes inntekt eller utdannelse. Likevel viser nye tall fra Statistisk Sentralbyrå (Kulturstatistikk 2011 publisert i desember 2012) at det i perioden 2007 – 2011 er blitt brukt stadig mindre penger på kunstnerisk formidling og innhold i DKS-tilbudet. Mens nærmere 111 millioner gikk til innhold og formidling i 2007/08 var tallet 101,7 millioner for 2010/11.

Vi spør kulturminister Tajik hvordan hun og departementet forklarer denne reduksjonen.
– Vi sitter på andre tall. Disse viser at 166 millioner gikk til innhold og formidling i 2007/08, og ca. 160 millioner for 2010/11. Dette er en nedgang, men utgjør ikke en dramatisk forskjell. Men det er selvfølgelig viktig for oss å vite hvordan pengene blir brukt. Omleggingen av tippenøkkelen de neste tre årene vil ha stor betydning for Den kulturelle skolesekken. Og det får effekt allerede fra i år, svarer Tajik.

Spillemidlene til Den kulturelle skolesekken har i mange år stått stille på 167 millioner kroner. Selv med opptrappingen i forbindelse med endringen i tippenøkkelen, Tajik – burde ikke Den kulturelle skolesekken være et så viktig virkemiddel for å sikre et profesjonelt kulturtilbud til alle barn at midlene ikke gjøres konjunkturavhengig av Norsk Tippings inntekter? Burde ikke Den kulturelle skolesekken i tillegg finansieres over statsbudsjettet?
– Jeg tror dagens modell er en god løsning. Hvis Den kulturelle skolesekken hadde vært en del av statsbudsjettet måtte den opp til vurdering og bli gjenstand for avveininger hvert eneste år. Fordelen ved tippemidlene er at vi slipper disse avveiningene. Og i tillegg til det. I motsetning til tidligere, da deler av tippeoverskuddet til kultur gikk direkte i statskassen, gjør endringene i tippenøkkelen at
overskuddet nå vil gå direkte til kultur. For Den kulturelle skolesekken vil dette medføre økonomisk trygghet på lengre sikt.

Og statsråden mener det er viktig med mer penger til Den kulturelle skolesekken?
– Ja, for vi ser at dette er viktig.

Tippemidlene til kultur fordeles i dag mellom Den kulturelle skolesekken, Frifond og Kulturbygg. Kunne det være aktuelt å gi Den kulturelle skolesekken en større prosentandel av den interne spillemiddelpotten til kultur?
– Det har jeg ikke tatt stilling til.

Som kulturminister siden i fjor høst har Hadia Tajik for lengst opplevd Den kulturelle skolesekken og annen barnekultur på nært hold. Er det noen opplevelser hun vil fortelle om?
– Jeg vil nevne spesielt to ting, sier hun.
– Den første opplevelsen var med DKS på Kampen skole i Oslo i fjor høst med Rikskonsertenes oppsetning av Superiopera og mysteriet med den magiske musikkeliksiren. Det spesielle og artige med denne forestillingen var at temaet er noe de fleste barn er opptatt av – nemlig romvesener, men formen var annerledes og noe barn ikke altfor ofte blir eksponert for. For her ble barna involvert. De skulle late som de var både østavinden og vestavinden, og sammen og hver for seg kunne de blåse romvesener i riktig retning. Fra der jeg sto bak i lokalet var det veldig morsomt å se alle de små kroppene som gang på gang tok sats og med full innlevelse blåste intenst ut for å få bevegelse i romvesenene på scenen. Det var veldig fint å kunne oppleve en forestilling som engasjerer og involverer barna slik Superiopera gjorde, sier Tajik.

Hun trekker også frem Bergen Nasjonale Opera sitt samarbeid med skoler i Bergen om matteopera. Også her ble skoleelevene trukket aktivt inn i forestillingen.
– Det var en veldig spennende og interessant opplevelse. Både elevene og de profesjonelle gikk inn i arbeidet på en tverrfaglig måte. Barna var med å legge premissene med Bergen Nasjonale Opera i ryggen, og læringsutbyttet var høyt, sier kulturminister Hadia Tajik.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen